Være gjeter for sauene i Santa Fé

- Er dere klar over at hver enkelt av dere er pastor i denne menigheten?

Det var fredagskveld. Ledergruppa var samlet på uteplassen bak misjonærboligen da jeg stilte spørsmålet. Vanusa tok først sats og svarte. – Jeg tror jeg skjønner hva du mener, sa hun og tenkte seg om. - Hadde du spurt om det samme for fire år siden hadde jeg ledd høyt. Jeg var fersk som kristen, blant de første som kom med i denne menigheten. Forestillingen jeg hadde hatt av pastorer var en slags fars-skikkelse, ganske autoritær, distansert, med ansvar for en mengde mennesker. I denne menigheten var det annerledes. Vi var bare noen få i begynnelsen. Som pastor var du en av oss og ganske ung og uerfaren. Dessuten var dere flere i misjonærteamet som delte på oppgavene, prekte på gudstjenester, underviste. Dere ga oss disippeltrening. Mange og lange samtaler. Jeg har hatt oppturer og nedturer, flere ganger vet dere at jeg holdt på å gi opp alt. Jeg skulle være kasserer i menigheten samtidig som familien i perioder ikke hadde penger til å betale husleien. Dere var tålmodige og ba meg prøve litt til. Etter hvert fikk jeg også andre oppgaver. Dere tok meg med på husbesøk til folk. Etter hvert begynte jeg å gå på egen hånd eller sammen med to-tre andre i menigheten. Det er stadig folk som trenger besøk. I det siste har vi hatt bønnekampanje hos Dona Sueli en gang i uka. Hun har begynt å gå ut igjen blant folk nå. Hun sier hun har fått ny tro på livet, på at ting skal ordne seg, at Gud og menigheten skal hjelpe henne. Litt etter litt har jeg skjønt at det å være pastor først og fremst er å ta ansvar for å følge en gruppe mennesker på veien, få eller mange. Nå som menigheten har vokst kan ikke dere misjonærene følge opp alle like tett. Vi andre må også være pastorer. Er det ikke det du mener?
Jeg nikket, flau ved å tenke på hvor liten tro jeg hadde på denne stae og temperamentsfulle dama i begynnelsen. Pastor betyr sauepasser, gjeter. Det er en som har en flokk med sauer som skal tas vare på. Få eller mange. For at flokken i Santa Fé skal vokse videre trenger vi stadig flere som leder cellegrupper og besøker mennesker. Vanusa er en av pastorene våre.

Faksimile fra lokalavisa Jornal Regional om det nye religionsfaget. Se blogg nedenfor. 

Religiøse ledere i Santa Fé samlet for å vurdere religionsundervisning i skolen

I formiddag var jeg (Vidar) og misjonærkollega Hilton på et spennende møte sammen med religiøse ledere fra ulike trossamfunn i byen for å diskutere et forslag til religionsundervisning i den offentlige skolen. Det var ordfører Itamar og skolesjef Ana Keila som innkalte til møtet. Møtet er verdt en blogg, for dette innebærer noe helt nytt for Santa Fé do Sul.

Det er noen måneder siden jeg var med på et uoffisielt sonderingsmøte på skolesjefens kontor, den gang som leder for den evangeliske fellesforeningen i byen (AMIPE). Da var vi tre religiøse ledere som uttalte oss om planene. (Jeg gikk av som leder for AMIPE i april i år.) Nå kunne ordføreren stolt presentere et første utkast til undervisningsmateriell for grunnskolen, utarbeidet med faglig hjelp utenfra.

Bolverk mot samfunnsoppløsning
I den offentlige skolen i Brasil finnes det ikke et eget obligatorisk fag som tilsvarer vårt norske "KRL-fag". Hver kommune står imidlertid fritt til å igangsette egne prosjekter. Ordføreren og skolesjefen her i byen er av den oppfatning at barna behøver undervisning i etikk og verdier og ønsker en kristen ramme for dette. Det interessante er at dette først nå er på vei inn i den offentlige skolen. De lokale myndighetene ønsker et bolverk mot samfunnsoppløsningen, og mener religion er et virkemiddel.

Normalt med gudstro
Her er det så godt som ingen muslimer eller representanter for andre store verdensreligioner. Alt som finnes av religiøst mangfold har stort sett sitt utspring i kristendomen. Og det er ytterst få brasilianere som ikke tror på en Gud. Det kommer derfor ikke noe ramaskrik hvis en politiker sier at positive familie- og samfunnsverdier er forankret i en gudstro. Men allmenn tro på Gud later ikke til å hindre at storbytendensene banker på døra vår: Familieoppløsning, vold, narkotikamisbruk og prostitusjon er hverdagen blant stadig flere unge.

Interreligiøs dialog?
Til stede på møtet var den katolske pateren, ledere for diverse spiritistsentre, protestantiske pastorer og Jehovas vitne. Det i seg selv betyr faktisk ikke så rent lite mangfold. Og egentlig var det en milepæl at vi alle var samlet under samme tak for å enes om et fellesfag vi kan anbefale foreldrene i Santa Fé do Sul. (De har rett til å fristille barna.) Det slo meg at dette antagelig er neste skritt etter at vi nå i noen år har arbeidet for tettere kontakt og samarbeid mellom de evangeliske menighetene i byen: Et interreligiøst dialog-forum mellom katolikker, protestanter og spiritister hvor vi kan ta opp brennbare sosialetiske spørsmål. Å stå sammen om et religions- og verdifag i skolen er en god begynnelse. Flere av oss ga uttrykk for glede over at våre lokale myndigheter mener at religion er en del av løsningen og ikke bare en kilde til splid og problemer. Fram til neste møte om to uker skal vi studere undervisningsmateriellet og komme med tilbakemeldinger.