Én uke i Norge - og "post-presidencial syndrome"

Først må vi be om unnskyldning til de av våre lesere som fortsatt følger med på bloggen. Lite og ingenting har dere fått høre om de siste ukene våre i Brasil. Men lørdag 29. april forlot vi altså Santa Fé do Sul og Brasil etter nesten seks år.

De siste par månedene har vært en underlig blanding av sorg over alt vi forlater og stille glede over å være på vei tilbake til Norge. Nå har vi vært hjemme en uke. Det er fint på så mange måter. Men vi har snakket om at vi nok kjenner litt på det som populært kalles "post-presidencial syndrome". Nylig avgåtte presidenter beskriver tomheten etter å ha gått av, opplevelsen av å ha vært viktige, etterspurt og med et høyt aktivitetsnivå, og så plutselig er det slutt. Neida, vi har selvsagt ikke vært presidenter, bare misjonærer. Men mellomfasen vi er i nå er faktisk litt sånn. Særlig den siste måneden i Brasil var utrolig hektisk og slitsom. Men kjekk på samme tid. Det ble tatt avskjed med oss i mange sammenhenger. Av og til hadde jeg følelsen av å være flue på veggen i min egen begravelse, for folk snakket som om de ikke skulle se oss igjen. Mange gode ord. Vondt og vakkert på samme tid. På fotobloggen vil du finne en del bildeglimt fra de siste ukene våre i Brasil. Se WWW.BAKKEBILDER.BLOGSPOT.COM eller link til høyre.