Ademars historie (overs. av Vidar)

Mitt navn er Ademar Rodrigues. Jeg ble født i 1954 i Caculé oppe i nordøst-Brasil, i delstaten Bahia. Mine foreldre kom til byen Santa Fé do Sul da jeg enda var liten gutt. Jeg husker enda den lange og strevsomme reisen fra Bahia. Vi brukte nesten en måned. Men siden har jeg regnet meg som “paulista” (en fra delstaten São Paulo.) Barndoms- og ungdomstiden var tøff. Jeg var mye syk, og oppdragelsen handlet mest om slag og spark. Som 17-åring var jeg alt gift, men det gikk fort over styr. Det var på denne tiden drikkingen begynte. Jeg ble gift og skilt flere ganger og har i alt 11 barn. Som 52-åring er jeg allerede oldefar. Gjennom årenes løp har jeg arbeidet med mye forskjellig. Alkoholen har alltid fulgt med på lasset. Etterhvert forlot jeg alt som betydde noe, til og med min aldrende mor overlot jeg til seg selv. Jeg levde sammen med svirebrødrene uten noe fast tilholdssted.

En periode holdt vi til i en forlatt bilvaskehall. Det er mer enn fire år siden nå. På den andre siden av gata åpnet det en dag en kirke. En helg var det særlig mye aktivitet. Mange ungdommer med røde t-skjorter var samlet til bønn. På vei til og fra stoppet de opp og slo av en prat med oss. På kvelden spilte de dramastykker. Selv godt påseilet, deltok vi på arrangementene i gata denne helgen. En dag fikk jeg en bibel av misjonær Hilton. Den har jeg fortsatt. Jeg fortsatte å stikke innom en stund, alltid god og full. Likevel ble jeg behandlet med respekt.

Det skulle gå enda noen år før forandringen kom. Jeg vet at det ble bedt for meg. En dag bøyde jeg knærne. Jeg var sykere enn noensinne. Med spritflaska i hånden bønnfalt jeg Gud om å fri meg ut. Dattera til en av mine avdøde svirebrødre heter Sandra og er med i den lutherske menigheten. Hun er også aktiv i støtteforeningen for alkoholikere i byen. Sandra plukket meg opp og tok meg med både i foreningen og i kirka. Jeg ante ikke at hun var med i noen kirke, og ble enda mer overrasket over at hun tok meg med i min menighet! Der var jeg, på det stedet hvor jeg skulle ha vært hele tiden! Hvilken glede! Nå tør jeg si at jeg er løst fra alkoholen. Men jeg går en god omvei om barene. Min gamle mor er den som best kan vitne om forandringen. Helsen er på oppadgående og jeg har masse livslyst. Huset er pusset opp. Tre dager i uka går jeg på voksenundervisningen for å fullføre grunnskolen. Det er også fantastisk å kunne ha litt penger til overs å kjøpe for. Før gikk alt bort i fyll. Tienden får menigheten, og i forrige måned puttet jeg litt mer i konvolutten. Jeg takker Gud for hans tålmodighet med meg. Sammen med folk i menigheten går vi på besøk til mine gamle svirebrødre. Jeg kjenner så mange som trenger å komme inn på den rette veien. Du vet, det er flust i folk som hjelper deg på gale veier, men for å komme på rett kjøl er det bare Jesus Kristus som duger. Men han kan bruke sine venner til å åpne dører, avslutter Ademar.

Politisk ukultur ryster (ikke) Brasil

Jeg elsker dette landet. Det er så vakkert og mangfoldig. Det har så flotte mennesker med sterke følelser og masse hjertevarme. Det har et deilig klima og kanskje er det ingen land i verden som er rikere på naturressurser. Men jeg hater den politiske ukulturen. Etter ti måneder med politiske skandaler på alle kanaler er jeg trist og lei. Den folkelige og populære president Lula har omgitt seg med et maktapparat som har satt korrupsjon i system på en måte som savner sidestykke i brasiliansk historie. Noen vil si at det alltid har vært sånn, også før Lula. De vil si at opposisjonen som representerer den tradisjonelle makteliten har media på sin side. Nå kommer ting fram i lyset som før fikk leve sitt skjulte liv. Det kan så være. Like fullt er jeg dypt skuffet. Jeg trodde faktisk at Lula representerte noe nytt. Mer demokrati, sosiale reformer som skulle komme folket til gode, mer moral (ja, til og med det, trodde jeg.) Og etterhvert som skandalene har poppet opp, er det ingen grense for kreativiteten når det gjelder å effektivt forsøke å skjule ugjerningene. Alle vet at Lula har visst, selv om hans navn enda ikke er dratt direkte inn. En etter en av hans beste kamerater har gått fra regjeringsposter og andre offentlige verv etter avsløringene. Han har nå valget mellom å framstå som en døv og blind marionettefigur som er uskyldig men også håpløst naiv, eller innrømme ansvar for det som har skjedd og gå av. Det er valg til høsten, og foreløpig har Lula valgt marionette-linjen. Opposisjonen tør ikke kreve hans avgang, fordi han fortsatt har 40% oppslutning på meningsmålingene. De er redd han skal bli en martyr. For det er jo det forunderlige: Brasilianere flest er ikke spesielt overrasket! De lar seg ikke ryste nevneverdig av politisk ukultur! De bare rister på hodet og sier: "Ja, sånn har det alltid vært". Og mange liker fortsatt Lula. De tror alternativet bare er enda verre... Folk flest gleder seg til VM i fotball og lar politikerne drive på med sitt. Den gode nyheten oppe i alt dette er at Brasils økonomi fortsatt er overraskende stabil. Analytikere mener dette tyder på en ny form for ansvarlighet i markedet og en del viktige offentlige institusjoner. Landet er ikke et like lett bytte for politiske stormer som det var før.
(En liten artikkel på engelsk om bakgrunnen for korrupsjonsskandalen finner du på wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Mensal%C3%A3o_scandal )

Påske i Brasil er tid for bacalau fra Norge

Langfredag spiser brasilianerne fisk etter gammel katolsk tradisjon. Vi var hos noen kollegaer i en naboby på dagen, og der fikk vi også servert fisk, om enn ikke bacalau som regnes for å være det beste. Men på vei ut av byen tok vi to bilder på det lokale supermarkedet. Her selges bare ekte import fra nord. Det er den tiden i året da "Norge" er på alles lepper. Men vi forbindes altså mest med illeluktende klippfisk. Og dyr sådan: Opp mot 120 kroner kiloen, noe som gjør at de aller fleste vi omgås med bare kjenner bacalau av omtale.

Small town...

Santa Fé er en liten oversiktlig by på ca. 30.000 innbyggere, presset sammen på et ganske lite område. Det er offisiell politikk fra byens ledelse at byen skal unngå å vokse over 50.000 innbyggere. Vi befinner oss også ganske langt vekke fra utenlandsturistenes "Karl Johan" i Brasil. Når norske misjonsvenner ankommer i buss til Santa Fé, vekker det derfor alltid litt oppsikt. Mandag og tirsdag hadde vi nok en gang hyggelig besøk fra Det Norske Misjonsselskap Region Agder, 20 personer. I går morges var det telefon fra lokalavisa: "Pastor, vi har observert at det står en stor turistbuss parkert utenfor Hotel Solar de Pedra. Det skulle ikke være noe du kan informere oss litt om?" Undersøkende journalistikk i distrikts-Brasil. I tillegg til deltakelse på husmøte i menigheten, utflukt til elva med en gjeng fra menigheten (se fotobloggen: www.bakkebilder.blogspot.com), fikk gruppa møte byens ordfører Itamar på rådhuset. (Bilde) Det er ikke godt å vite hvem som følte seg mest beæret.

Ikke stresskofferten, men...

Det har vært en av mine (Vidars) filmfavoritter siden slutten av 80-tallet. "A Fish called Wanda". Den uforglemmelige scenen da den forfjamsede (og forelskede) advokaten (John Cleese) kjører av gårde med stresskofferten på taket. På vei hjem fra kirka i går kveld, ble jeg forfulgt av en politibil. Jeg la meg fint inn til siden, rullet ned med litt bankende hjerte, og møtte to glisende ansikter. "Best du tar ned bibelen din fra taket", sa konstabelen, hilste og kjørte videre. Kanskje greitt nok at jeg ikke bruker stresskoffert.

Damenes fest - 31. mars!

Fredag 31. mars var det bare damer som fikk komme ut på uteplassen vår bak huset. Hilde og Eli feiret sine 56 år med kostymeball. 30 jenter fylte bakgården med så mye liv og spetakkel at det var vanskelig for meg (Vidar) å føre en vanlig fornuftig sivilisert samtale med barna inne i TV-stua. Men vi holdt da ut, og ryktet forteller at damene på bildet, Eliana og Sirley stakk av med 1. og 2. premie for beste antrekk!

Bakkes Fotoblogg finnes også!

Velkommen til vår nye blogg som erstatter de gamle websidene. Håper du kommer ofte tilbake! (Det avhenger kanskje litt av oss...) Vil her bare minne om at vi også har opprettet Bakkes Fotoblogg (www.bakkebilder.blogspot.com). Se forøvrig fast link nede til høyre. Her skal vi forsøke å sende opp nye bilder vi tar jevnt og trutt. Bilder forteller ofte sin egen historie, uten mye kommentarer. (Merk at bildene blir større når dere klikker på dem!) Hvis noen trenger bilder i informasjonsarbeid og behøver bedre oppløsning, send oss en mail! (vidar@bakke.nu)

Menighetsdiakoni i "Muldyrbekken bydel"

Menighetens nye diakoniprosjekt holder til i en offentlig barnehage i den fattige bydelen "Muldyrbekken". Hver lørdags ettermiddag siden februar har det deltatt mellom 30 og 35 fra bydelen. Fra menigheten er det rundt 10 frivillige med, og vi har også et par studenter på sosionomstudiet som bruker dette som praksisplass. Det går i diverse håndarbeidsteknikker, engelsk-forsterkning, aerobics og gitarundervisning. Det blir spennende å følge dette prosjektet framover. Eli, Sandra og ettåringen vår Hilde er ansvarlige for planleggingen og gjennomføringen av dette arbeidet.

Misjonærmøte februar 2006

Misjonærmøte februar 2006

Noe forsinket bringer vi her rapport fra årets misjonærmøte i Brasil, ført i pennen av kollega Bjørn Willoch: "I dagene 1.- 5. februar ble årets Misjonærmøte (MM) i Brasil avholdt på et ”Gårdshotell” i byen Olimpia i Staten Saõ Paulo. Det var varmt både i lufta og i fellesskapet! Gården hadde en del å tilby ikke minst barna i form av dyr, hester med kjerre eller til riding, fotballbane og et lite svømmebasseng.

Vi var tre par pluss ett-åring og åtte barn i alderen 0 – 12 år. Det var ett år siden flere av oss hadde møttes sist; avstandene er store i Brasil! Det ble derfor avsatt god tid til å oppdatere hverandre på arbeidet i hver av de tre enhetene: menighetsplanting i byene Rio Preto og Santa Fe i São Paulo-staten og undervisning og studentliv ved Fatev, seminaret til vår samarbeidspartner Encontrão i byen Curitiba 800 km lenger sør.

Det ble holdt familiesamlinger for hele familien, og Martin Weingärtner, rektor ved Fatev, kom tilreisende og holdt bibeltimer for oss over profeten Elias. Både han og representanten Vidar Bakke hadde innlegg om den aktuelle situasjonen i den lutherske kirken IECLB og veien videre. En rekke prester, menigheter og en 3000 medlemmer som definerer seg som ”karismatikere”, har forlatt kirken for ½ år siden. De følte at kirkeledelsen ikke ville ha en reell dialog med dem, men egentlig ønsket dem ut. Vår bevegelse Encontrão forsøkte i det lengste å skape bro og dialog mellom partene, men mislyktes altså til slutt.

Vidar Bakke beskrev NMS’ oppgave overfor IECLB og Encontrão, som forstår seg som en misjonsbevegelse innen IECLB, som en medvandring. Martin Weingärtner uttrykte ønske og behov for fortsatt samarbeid med NMS i årene som kommer.

Tradisjonen tro avsluttet vi MM siste kvelden med nattverd og individuell forbønn for hver enkelt av oss. Også noen av hotellets ansatte kom og ville ha forbønn! Slik opplevde vi at vi fikk avslutte møtet med det vi jo nettopp ønsker å være: en misjon!"

Bakkekontakt med Brasil igjen!

På grunn av vedvarende serverproblemer ser ikke våre gamle websider ut til å komme på luften igjen. Men vi har fortsatt bilder og inntrykk fra hverdagen i Brasil som vi har lyst til å dele med interesserte. Vi prøver oss med denne bloggen i steden. Og den gamle adressen (www.santafe.nu) kan fortsatt brukes! For den som er mest opptatt av å se bilder, har vi opprettet Bakkes Fotoblogg: www.bakkebilder.blogspot.com . Du finner forøvrig link på denne siden.
Nå er det fire år og ni måneder siden vi kom til Brasil sammen med eldstejenta Nora (7). Kaja har vært sammen med oss i ti måneder nå, Heidi i snart fire år. Byen vår er fortsatt Santa Fé do Sul i delstaten São Paulo. Fortsatt er vi utsendt fra Det Norske Misjonsselskap som menighetsplantere og representant i deltid (Vidar). Kanskje har vi aldri hatt det bedre i Santa Fé og Brasil enn vi har det nå. Men livet består jo mest av hverdager. Og det er rart med det, etter at vi har bodd her såpass lenge er det ikke så mye som er eksotisk lenger. Det merker vi litt på formidlingstrangen. Likevel vil vi gjerne gi dere noen glimt, for vi vet at de av dere som støtter oss og ber for oss trenger påfyll! Vi hører gjerne fra dere underveis!